Sonntag, 20. August 2017

Liv, død og kjærlighet: Den tyske fjernsynsserien "Charité"


Vi skriver året 1888. Foran porten til Berlins allerede den gang kjente sykehus Charité bryter en ung kvinne sammen med store smerter og ber om hjelp. Vakten avviser henne, men en lege som mistenker akutt blindtarmbetennelse, tar henne med til sin kollega, som opererer henne foran medisinstudentene. Ida Lenze, som den unge kvinnen heter, kan ikke betale for operasjonen, og må derfor jobbe som ubetalt pleier på Charité for på den måten å innfri sin gjeld. Det viser seg raskt at Ida ikke bare er en dyktig sykepleier, men at hun også har interesse og talent for medisin. Og drømmen om å en gang kunne bli lege er til stede. Det er bare to problem: Det eneste stedet kvinner får lov til å studere medisin, er i Zürich. Det andre problemet er at hun er lutfattig.


Rundt unge Ida utfolder seg sykehusmiljøet seg: Unge mannlige studenter som er vel så mye interessert i politikk som medisin og som gløder av patriotisme, de kvinnelige sykepleierne som ledes av diakonissen Schwester Martha, som mener at bønn og Gudstro er den beste medisin, og naturligvis hele legekorpset: Robert Koch, som senere utviklet tuberkulin og som fikk Nobelprisen i medisin i 1905, Emil Behring som tok opp kampen mot difteri og tetanus, Paul Ehrlich som fikk Nobelprisen i medisin i 1905 og som var den første som fant et middel mot syfilis. 

Fiktive Ida Lenze blant Charités berømte leger. Bilde: ARDs temaside
  
Charité gir et innblikk i livet på det store sykehuset: sykdommer, fattigdom, mangel på likestilling, politiske konflikter, medisinens rivende utvikling – og i tillegg både vennskap og svik, kjærlighet og avskjed. Jovisst er det lett å finne klisjeer i serien, men det er inderlig lett å la seg rive med av den spennende historien og leve seg inn i et stykke Berlin anno 1888.

Charité består av 6 episoder à 45 minutter, ytterligere episoder er under planlegging.

ARD har lagd en omfattende temaside til serien, som fins på DVD og Blu-ray.

Charité (D 2017)

Donnerstag, 10. August 2017

Et lykketreff av en bok: Tamara Bachs ungdomsroman "Vierzehn"


En forfatter som tar leserne sine på alvor
Tamara Bach (født i 1976) fikk den prestisjetunge Deutscher Jugendliteraturpreis allerede for debutromanen Marsmädchen (boka kom ut i 2003, prisen ble tildelt i 2004), regnes som en av Tysklands beste ungdomsbokforfattere. Bach jobber også med fjernsyn og teater for unge mennesker. Forlaget definerer hennes primær målgruppe mellom 12 og 16 år, men fordi Bach er en forfatter som tar leserne sine svært på alvor og ikke på noen måte serverer enkle løsninger, fungerer tekstene også godt for eldre lesere. Uvanlige fortellergrep, uten å bruke et komplisert språk, gjør at bøkene hennes fengsler et aldersmessig bredt publikum.

Torsdag 24. august arrangerer Høgskolen i Østfold, i samarbeid med Goethe Institut Norge, et forfattermøte med Tamara Bach. Arrangementet finner sted i høgskolens bibliotek (B.R.A.-veien 4, 1757 Halden) kl. 18.30. Gratis adgang. Alle er velkomne!

"Vorgestern bist du geküsst worden"
Ungdomsboka Vierzehn beskriver en dag i livet til fjortenårige Beh, fra hun våkner om morgenen til hun legger seg om kvelden. Det er ikke hvilken som helst dag, men den første dagen i det nye skoleåret. Og fordi Beh har vært lenge syk, er det å komme tilbake til skolen og til klassekameratene annerledes enn det pleier å være etter en ferie. Hun har blant annet gått glipp av en klassetur til Polen og merker avstanden til de gamle venninnene. Samtidig bærer Beh på en hemmelighet: I forgårs fikk hun sitt første kyss. Og i dag ligger det et postkort og venter på henne, med en setning som leserne aldri får vite, men som følger Beh som en varm glede gjennom hele dagen.

  
Skole, tur med hunden og en vaniljeis på veien hjem
Skole, gå tur med naboens hund, en tur på friluftsbadet og en vaniljeis på veien hjem. Slik oppsummerer Beh dagen for moren sin om kvelden. Og det er sant. Samtidig har det skjedd så mye, mye mer denne mandagen. For på denne ganske vanlige dagen i en fjortenårings liv har det likevel skjedd noe helt spesielt: Hun oppsøker, mens hun er ute og går tur med hunden, uten forvarsel faren, som nylig har flyttet hjemmefra og inn i en ny leilighet, og får vite at han er i ferd med å stifte ny familie. Samtidig møter hun på veien hjem Anton, gutten som har sendt henne et postkort en hemmelig setning og som har kysset henne enda en gang, denne gangen med smaken av vaniljeis. Den vanlige dagen er altså likevel ikke så vanlig, men ble dagen hvor Beh må ta avskjed med et stykke av barndommen og samtidig tar et av de første skrittene inn i voksenverdenen.

Enkelt språk, men spennende fortellergrep
I motsetning til mange barne- og ungdomsbøker har Vierzehn ingen jeg-forteller, men er fortalt i du-form. Gjennom det uvanlige fortellergrepet skapes en helt spesiell nærhet til hovedpersonen, samtidig som forfatteren antyder en observerende holdning hos henne. Beh studerer ikke bare omverdenen, men også seg selv, som om hun skulle se alt og alle gjennom en fotolinse og holde fast det som skjer, nært, men likevel med et filter. Dette fortellergrepet forsterkes gjennom et fotoprosjekt som kunstlæreren setter i gang med elevene: De får i oppdrag å fotografere ensomme og forlatte steder.

Tamara Bach bruker også et annet fortellergrep, nemlig såkalte Leerstellen. En Leerstelle er den hemmelighetsfulle setningen på postkortet fra Anton. Andre eksempler er at vi som lesere må vente lenge før vi får vite hva slags sykdom hovedpersonen har hatt, også det egentlige fornavnet hennes – Beatrice Emilia – kommer først mot slutten av boka. Gjennom slike Leerstellen skaper forfatteren spenning og utfordrer oss til å skrive handlingen videre i hodet eller fundere over ulike scenarier.

Tamara Bach benytter et enkelt språk, korte setninger, og boka omfatter rundt 100 sider. Utdrag vil kunne brukes i tyskundervisningen, og boka som helhet egner seg godt for lesere som fortsatt syns det er tungt å lese lange og kompliserte tyske bøker. En fin start på tyskstudiet for eksempel. 

Bilde: https://www.goethe.de/ins/us/en/kul/mag/20986073.html
  
Et lykketreff av en bok
Vierzehn er noe som uvanlig som en på den ene siden enkel og kort tekst for unge lesere, på den andre siden en tekst som utfordrer oss gjennom en uvanlig fortellerfiksjon og Leerstellen. Og et lykketreff av en bok om noe så spesielt som en vanlig helt uvanlig dag.

"Das Jugendbuch Vierzehn von Tamara Bach ist ein solches Glück. Die gerade einmal gut hundert Seiten der Geschichte umfassen einen einzigen Tag, und sie erfassen dabei doch so viel mehr, als an diesem ersten Schultag nach den Sommerferien im Leben des vierzehn Jahre alten Mädchens geschieht", står det i omtalen i Frankfurter Allgemeine Zeitung.

Nominert til Deutscher Jugendliteraturpreis 2017
Vierzehn er nominert til Deutscher Jugendliteraturpreis 2017, som deles ut 13. oktober i forbindelse med Frankfurter Buchmesse. "Selten hat ein Roman die Sorgen, Nöte und Hoffnungen des Jungseins treffender in einen literarischen Ton übersetzt als Tamara Bachs Vierzehn", heter det i jurybegrunnelsen.

Her kan man lese et intervju med Tamara Bach, ført av Goethe Institut i Washington D.C.

Tamara Bach: Vierzehn (Carlsen 2016)

Freitag, 4. August 2017

Ruges roman "In Zeiten des abnehmenden Lichts" filmatisert

Eugen Ruges roman In Zeiten des abnehmenden Lichts (2011) ble en bestselger og regnes, sammen med blant annet Uwe Tellkamps Der Turm (2008) og Lutz Seilers Kruso (2014), som en av de store romanene om DDR. Nå er Ruges roman filmatisert, regissert av Matti Geschonneck, og med en stjernespekket skuespillerliste med blant annet Bruno Ganz som Wilhelm Powileit, Hildegard Schmahl som Charlotte Powileit og Sylvester Groth som Kurt Umnitzer.


Se traileren her. Les mer om Ruges roman på Tyskbokhylle.

Også Uwe Tellkamps Der Turm er filmatisert; les mer om bok og film her. Lutz Seilers fantastiske Kruso-roman er også omtalt her.


Montag, 19. Juni 2017

Montag, 12. Juni 2017

Fallada i fengsel. "In meinem fremden Land"


Fallada-renessanse
Hans Fallada (1893-1947) har de siste årene fått en renessanse. Romanen Jeder stirbt für sich allein (1946) ble en internasjonal bestselger mer enn seksti år senere og innledet en ny interesse for forfatteren. Filmatiseringen i 2016 gjorde forfatteren kjent også for et bredt kinopublikum. I 2017, 70 år etter forfatterens død, er alle hans verk tilgjengelige i nye utgaver, samtidig som flere biografier har blitt lansert.

Bestselgerforfatter og morfinist
Fallada er en av den tyske litteraturens mest brokete skikkelser. Riktignok ble flere av hans verk, blant annet Kleiner Mann – was nun, bestselgere, men nasjonalsosialismens sensur bremset forfatterskapet. Han tilbrakte mange år både i psykiatriske institusjoner og i fengsel, hadde tunge rusproblemer og var alkoholiker og morfinist. Situasjonen eskalerte høsten 1944, da Fallada sterkt alkoholisert skjøt mot sin fraseparerte ektefelle, ble anklaget for drapsforsøk og fengslet. Han fikk tillatelse til å skrive, som en form for terapi. Resultatet ble In meinem fremden Land, en dagbok som i liten grad handler om hverdagen som innsatt, men om episoder fra livet i det nasjonalsosialistiske Tyskland. "Ich habe das Leben wie alle gelebt, das Leben der kleinen Leute", skriver Fallada – og gir dermed sine egne opplevelser og refleksjoner en slags allmenngyldighet.

En fengselscelle som arbeidsrom
Å sitte i en fengselscelle i Tyskland i 1944 og skrive kritisk om makthaverne, ikke vite når cellen eventuelt ble undersøkt, ikke ane om det ville være mulig for ham å ta med seg notatene når han slipper fri: Fallada utfordret skjebnen. Riktignok kunne han håpe på hans knøttlille skrift (han blandet latinsk skrift og Sütterlin, skrev av og til opp ned, lagde linjer som nærmest sirkler seg rundt på arket og brukte fantasifull paginering) ville skremme bort potensielle lesere. Den som skulle finne fram i manuskriptet, måtte være svært dedikert. Men – som vi vet – det var mange dedikerte nasjonalsosialister, og Falladas risiko var stor.

  
"Ich habe das Leben wie alle gelebt, das Leben der kleinen Leute"
Skal man lese én bok av Fallada, bør det nok ikke være In meinem fremden Land. Riktignok er den kjente Falladatonen til stede i boka, og leseren får et innblikk både i Falladas liv og hverdagen i Tyskland under nasjonalsosialismen. Men teksten er episodisk, delvis preget av lange skildringer om nabokrangler og hverdagslige rutiner. "Das Gefängnistagebuch dokumentiert in erster Linie das Versagen und die wachsende Verzweiflung eines Unpolitischen", skriver utgiverne i etterordet og viser til at Falladas styrke ikke var politisk refleksjon. 

In meinem fremden Land er en av disse tilfellene hvor historien bak teksten er mer interessant enn selve verket. For teksten, i kombinasjon med det fyldige etterordet av utgiverne Jenny Williams og Sabine Lange (og dette er en av de gangene hvor etterordet definitivt må leses, fordi det er vel så spennende som teksten), gir et godt innblikk i hvordan Fallada umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen forsiktig retusjerer egne politiske utsagn og hvordan han med nennsom hånd friserer litt på sin begrunnelse for å velge å bli i Tyskland og ikke gå i eksil. In einem fremden Land belyser dermed den debatten rundt det omstridte begrepet (naturligvis også holdningen) Innere Emigration – og viser hvor vanskelig det politiske terrenget var våren 1945 i Tyskland.

I januar 1947 døde Hans Fallada på Charité i Berlin som følge av årelangt tungt rusmisbruk. Romanen Der Trinker ble utgitt posthum.

Les mer om Fallada på Tyskbokhylle: om en grafisk roman basert på Der Trinker og om romanen Jeder stirbt für sich allein.

Hans Fallada: In meinem fremden Land (Aufbau Verlag 2010)