Freitag, 20. April 2018

Dystopiske romaner: Juli Zeh og Martin Schäuble


Dystopier synes å ha konjunktur – og det burde gjøre oss urolige. For en dystopi er en antiutopi, en framskriving av negative og skremmende framtidsscenarioer; en litterær dystopi er en fortelling om en hendelse som utspiller seg i framtida og i regelen uten happy end.

Juli Zehs Leere Herzen

Tyskland i år 2025
Juli Zeh, jurist og en av Tysklands mest profilerte politiske forfattere, skrev allerede i 2009 sin første dystopi, Corpus delicti, hvor hun beskriver et helsediktatur hvor alle innbyggerne riktignok er garantert sunnhet og trygghet, men de må betale for dette gjennom å gi avkall på sin individuelle frihet. I 2017, etter en pause med den grandiose romanen Unterleuten, kom hennes neste dystopi med den mørke tittelen Leere Herzen. Handlingen utspiller seg i Tyskland i 2025. Angela Merkel har for lengst gått av som kansler, og regjeringsmakten er i hendene på Besorgte-Bürger-Bewegung, som har gjort Tyskland om til en ettpartistat hvor politisk apati er en dyd. 


Britta, gift, én datter, ett firma  
Hovedpersonen er kvinnen Britta Söldner, gift og med en datter. Hun har bygd opp en velfungerende og velstående tilværelse for seg og familien i et fredelig boligstrøk i Braunschweig. Sammen med kompanjongen Babek driver hun et firma som heter „Die Brücke” i anonyme lokaler i Braunschweig sentrum. Kontorlokalene er imidlertid kun et skalkeskjul for en morbid tjeneste Britta og Babek tilbyr: De leter etter suicidale mennesker som er villige til å sette sitt planlagte selvmordet inn i en større sammenheng. Istedenfor å dø en anonym død trener Britta og Babek dem opp til å gå i døden som selvmordsbombere for en større sak;  Britta og Babek formidler dem, etter at de har gjennomgått et omfattende program basert på psykologiske og fysiske tester, til ulike organisasjoner, alt fra dyrevernorganisasjoner til terrorgrupper.

Den fortrengte samvittigheten
Firmaet Brücke går godt, tjenestene deres er etterspurt. Britta og Babek har tilsynelatende alt under kontroll og tjener godt på sin evne til å sjalte ut alt som kan minne om moralske anfektelser og skyldfølelse over det samfunnet de bidrar til å opprettholde. Men en dag skjer det noe uventet: En selvmordsbomber i  Leipzig, en som Britta og Babek ikke har bistått, setter plutselig et farlig søkelys på virksomheten ”Die Brücke”. Dermed tar Juli Zeh dystopien over i thrillerens univers. Britta og Babek må finne ut hva som skjer for å se om de kan klare å redde firmaet, og må langt ut av komfortsonen for å komme til bunns i saken. Ute av komfortsonen innhentes Britta av tvilen hun til nå med stort hell har fortrengt. For helt til kunne hun tilsynelatende godt skille mellom det bokstavelig talt dødelige arbeidet hun bidrar til og det behagelige privatlivet med mann og barn, – hadde det ikke vært for den voldsomme magesmertene som stadig oftere melder seg.

Martin Schäubles Endland

Deutschland, Endland
I sin roman Endland tar Martin Schäuble oss med til Tyskland noen tiår inn i framtida. EU har ingen makt lenger, internasjonale organisasjoner har utspilt sin rolle, i flere europeiske land er det høyreradikale partier som sitter ved makten, høye murer og grenseanlegg skal beskytte det enkelte land – både fra hverandre og fra flyktninger. Flyktningestrømmen fra Afrika har avtatt som følge av gjerder og en restriktiv politikk, men jakten på de som fortsatt forsøker, invasorer kalles de i det nye Endland-språket, er kraftig intensivert.

Anton og Noah
De to unge mennene Anton og Noah er grensesoldater på den tysk-polske grensen. Mens Anton langt på vei sier seg enig med makthaverne (partiet Nationale Alternative), blir Noah stadig mer kritisk – helt til det punktet hvor han deserterer og slutter seg til en motstandsgruppe. Gjennom øynene til Anton og Noah opplever vi et land som er på vei mot et høyreradikalt diktatur hvor opposisjonen er kneblet og forfulgt, og hvor medmenneskelighet ikke lenger får spille noen rolle. Det eneste håpet er knyttet til de små motstandsgruppene som forsøker å vekke opinionen. 


Fana
Et ytterligere perspektiv får vi gjennom historien til den unge kvinnen Fana, som flykter fra et liv i fattigdom i Etiopia for å forsøke å utdanne seg til lege i Tyskland. Veiene til de tre unge menneskene møtes da handlingen når sitt klimaks i det øyeblikket de høyreradikales knugende grep om samfunnet blir utfordret av moralsk integritet og respekt for menneskeverdet uten hensyn til hudfarge eller rase.

Nervepirrende handling og politisk advarsel
Martin Schäubles Endland er skrevet for en yngre målgruppe enn Zehs Leere Herzen; forlaget anbefaler boka fra 14 år og oppover. Både den nervepirrende handlingen, den tydelige karaktertegningen og det tydelige politiske budskapet gjør den spennende for unge lesere. Det at Schäuble ikke velger dystopiens tradisjonelt negative slutt, men velger en open end med håp og framtidsperspektiv, passer godt til ei ung lesergruppe.
„Gut trifft Böse. Und Böse verübt ein Attentat. So einfach ist die Figurenkonstellation in Martin Schäubles Jugendroman "Endland" - und doch so effektiv, um Jugendlichen vor Augen zu führen, was passiert, wenn aus rechten Parolen Realität wird.“, heter det i omtalen fra NDR.

Thrillere med politisk budskap
Både Juli Zeh og Martin Schäuble viser i sine dystopiske romaner hvor veien som høyreradikale partier som Alternative für Deutschland, som begge tydelig portretterer, kan føre hen, samtidig som de tematiserer vårt moralske ansvar for den politiske og samfunnsmessige utviklingen. Begge kombinerer de dystopien med trekk fra thrilleren, noe som gjør begge bøkene til spennende lesning.

Les mer om Juli Zeh på Tyskbokhylle: om Unterleuten, om romanen Nullzeit, om barneboka Das Land der Menschen og som månedens forfatter.

Hør et intervju med Martin Schäuble her.

Juli Zeh: Leere Herzen (Luchterhand 2017)

Martin Schäuble: Endland (Hanser 2017)

Dienstag, 10. April 2018

Et minutts stillhet. Filmen Das schweigende Klassenzimmer



Stalinstadt, DDR, høsten 1956
Stalinstadt (en forstad til Eisenhüttenstadt) i DDR høsten 1956. To gymnasiaster, Theo og Kurt, benytter anledningen til en tur over til Vest-Berlin for å gå på kino. Før filmen vises det vanlige ”Wochenschau”, hvor det er en reportasje fra opprøret i Ungarn. Kontrasten til medieomtalen i DDR er stor, og den vestlige framstillingen gjør et sterkt inntrykk på de to unge guttene. Vel tilbake i DDR, forteller de venner og klassekamerater om det de har sett. De overtaler klassekameratene til et minutts stillhet i solidaritet med folket i Ungarn. 



Trass i diskusjon i klassen bøyer alle seg for flertallet og sitter helt stille i et uendelig langt minutt. Historielæreren, som overværer demonstrasjonen, føler seg grenseløst provosert, mistenker elevene for kontrarevolusjonær virksomhet og melder hendelsen. Trass i rektors forsøk på å dysse ned hendelsen som ungdommelig lettsinn er dermed det politiske maskineriet i DDR satt i gang, og artiumsklassen blir gjenstand for en omfattende undersøkelse. Selv om klassen forsøker å holde sammen og ikke avsløre hvem som stod bak idéen om den tause protesten, blir spenningene etter hvert uutholdelige. For prisen for protesten kan bli høy. Dersom myndighetene konkluderer med at dette er en kontrarevolusjonær demonstrasjon, kan elevene bli fratatt muligheten til å ta artium.

 


Statlig overmakt, moralsk integritet og samhold
Das schweigende Klassenzimmer utspiller seg noen dramatiske dager senhøstes 1956. Filmen viser noen unge menneskers kamp mot statlig overmakt og sensur, utløst delvis av ungdommelig lettsinn og tankeløshet, men også moralsk integritet og samhold når det virkelig gjelder. Den gir innblikk i et knippe ulike familiehistorier i DDR: familiefaren som er på vei oppover i partihierarkiet og som tyranniserer familien hjemme, en sønn som lever på løgnen om at faren døde i kampen mot nazistene, en far som deltok i opprøret i juni 1953 og som derfor fortsatt må gå stille i dørene. Konsentrasjonen på flere far-sønn-konstellasjoner illustrerer generasjonskonflikter i den fortsatt unge sosialistiske staten. Samtidig gir filmen et differensiert innblikk i politiske standpunkt. Selv om regimets maktbruk vises brutalt, gir filmen innblikk i også det ekte politiske engasjementet hos mange knappe 10 år etter krigens slutt: Håpet og ønsket om at DDR skulle vise seg å bli det bedre Tyskland.



Gruppedynamikk og individuell utvikling
Regissør Lars Kraume lar oss få gode innblikk ikke bare i gruppedynamikken i klassen, men også bli kjent med mange av elevene og deres familier. Den differensierte framstillingen viser også de individuelle utviklingene, som ikke bare er DDR-typiske, men som viser noen av de utfordringene det innebærer å bli voksen:

All dies steht in Das schweigende Klassenzimmer im Kontext des Heranwachsens und Erwachsenwerdens. Es geht um das Abnabeln vom Elternhaus, darum, seine eigenen Entscheidungen zu treffen und zu diesen zu stehen. Mit allen Konsequenzen. Lars Kraume kreiert so einen Film, der neben gesellschaftlichen Fragen auch ganz zeitlose Themen anspricht – und die Zuschauer nicht erst beim hochemotionalen Ende ergreift“, skriver nettstedet vienna.at i sin omtale av filmen.



En virkelig hendelse
Handlingen i filmen er basert på en virkelig hendelse i DDR høsten 1956, riktignok ikke i Stalinstadt, men i Storkow. Dietrich Garstka var en av elevene i artiumsklassen og har dokumentert hendelsen i boka Das schweigende Klassenzimmer: eine wahre Geschichte über Mut, Zusammenhalt und den Kalten Krieg (2006). 



Se traileren her. Her kan man lese et intervju med regissør Lars Kraume.

Das schweigende Klassenzimmer (D 2018)

Sonntag, 1. April 2018

Månedens forfatter: Nele Neuhaus


Nele Neuhaus er en av de mestselgende kriminalforfatterne i Tyskland. Serien hennes om politietterforskerne Oliver von Bodenstein og Pia Kirchhoff, som utspiller seg i Taunus, er populære ikke bare i bokform, de har også blitt filmatisert av av det tyske fjernsynsselskapet ZDF i regi av Marcus Rosenmüller (med Tim Bergmann som politietterforsker Oliver von Bodenstein; Felicitas Wolf som hans kollega Pia Kirchhoff)

 

Når man åpner en Neuhaus, vet man hva man får: et spennende plot, mye action og god dosering av etterforskernes privatliv innemellom spenningstoppene. Neuhaus leverer pageturnere. 



Les mer om Nele Neuhaus på Tyskbokhylle: Böser Wolf, Die Lebenden und die Toten og Schneewittchen muss sterben (som forøvrig er oversatt til norsk).

Les mer om Nele Neuhaus i Store norske leksikon.

Donnerstag, 22. März 2018

Mannen på toget. Ulrich Alexander Boschwitz: "Der Reisende"


Ulrich Alexander Boschwitz (1915-1942)
Tysk-jødiske Ulrich Alexander Boschwitz, født i 1915 i Berlin, var bare tjue år gammel da han og moren forlot Tyskland i 1935. For en kort tid slo de seg ned i Oslo, hvor Boschwitz skrev sin første roman, Menschen neben dem Leben, som kom ut på svensk, Människor utanför, på Bonnier under pseudonymet John Grane. Senere reiste mor og sønn videre til Paris, Belgia, Luxemburg og England. Her skrev Boschwitz romanen Der Reisende. I 1939 kom den ut på engelsk: The man who took trains.  

Som mange tyske jøder ble Boschwitz internert i England da krigen brøt ut og sendt som ”enemy alien” til en leir i Australia. Da han i 1942 reiste tilbake til Europa, ble skipet torpedert og alle omkom. Boschwitz var 27 år gammel.  

På flukt i Tyskland
Den tyske originalversjonen av Der Reisende ble for første gang utgitt i 2018. Hovedpersonen er den velstående kjøpmannen Otto Silberstein i Berlin. Da leiligheten hans blir rasert av nasjonalsosialister i november 1938, befinner han seg plutselig på flukt. Uten noen plan for hvor han skal reise og i stadig angst for å bli arrestert kjører Silberstein Tyskland på kryss og tvers med tog: Berlin – Hamburg, Hamburg – Berlin, Berlin – Dortmund, Dortmund – Aachen, Aachen – Dortmund, Dortmund – Berlin, Berlin – Küstrin, Küstrin – Berlin, Berlin – Dresden, Dresden – Berlin. Han gjør et forsøk på å komme over grensa til Belgia, men mislykkes – akkurat som alle andre forsøk på å få hjelp og finne en løsning slår feil. Til slutt er Silberstein så utslitt og redd at han nærmest håper på å bli arrestert slik at marerittet endelig tar slutt.”Jedenfalls lerne ich Deutschland kennen, dachte er”.
  
 
En mann og et land går til grunne
I Der Reisende gir Boschwitz et litterært psykogram av Otto Silberstein, som i løpet av kort tid blir fratatt alle rettigheter og all verdighet, og som reagerer med hele følelsesregisteret fra fortvilelse til håp, raseri til apati. Forfatteren formidler videre et bilde av Tyskland senhøstes 1938: politisk opportunisme, skadefryd, egoisme og hensynsløshet, samtidig som han også viser at ikke alle tyskere sympatiserer med de nye makthaverne. De som ikke er farlige, er likegyldige. Men noen viser medlidenhet og er villige til å hjelpe. „Die Menschen, denen Silbermann auf Bahnsteigen und in Zugabteilen begegnet, sind Charaktermasken ihrer Epoche: der bräsige Gestapomann, der reizbare, weil ‚jüdisch’ aussehende Parteigenosse, das Mädchen, dessen Verlobter im Konzentrationslager war, die pedantische Zimmerwirtin, die mitleidige Anwaltsgattin und andere mehr“, skriver Andreas Kilb i sin omtale i FAZ.

Wie ein Paket, das von der Post achtzig Jahre lang vergessen wurde...
Det tyske manuskriptet har ligget i mange tiår uten at noe forlag ville publisere det. I 1963 anbefalte Heinrich Böll sitt forlag å gi ut romanen, men ingenting skjedde. Nå, 80 år etter at boka ble skrevet, er endelig Der Reisende tilgjengelig på originalspråket, „wie ein Paket, das von der Post achtzig Jahre lang vergessen wurde. Man öffnet die Verpackung; aus dem Inneren strömt ungefiltert die bittere Wahrheit der Geschichte“, skriver Kilb.


Ulrich Alexander Boschwitz: Der Reisende (Klett-Cotta 2018)

Samstag, 10. März 2018

Mondsee, 1944: Arno Geigers nye roman "Unter der Drachenwand"


En milepæl i forfatterskapet
En hver ny roman av den østerrikske forfatteren Arno Geiger er en aldri så liten og ofte stor litterær hendelse. Hans nyeste roman, en av de aller første bøkene som kom ut i 2018, Unter der Drachenwand, kommer til å bli stående som en milepæl i forfatterskapet og som en av de viktigste romanene i bokåret 2018. Kanskje den aller beste tyskspråklige 2018-romanen, sjøl om det er risikabelt å si det allerede.

I skyggen av Drachenwand
Vi tas, som alltid hos Geiger, med til Østerrike, til Wien og framfor alt til Mondsee i Oberösterreich, i skyggen av den bratte og truende fjellsiden Drachenwand, som ikke bare har gitt romanen sin tittel, men som også er en gjennomgående metafor i teksten.. Året er 1944. Krigen har allerede vart i fem år og merkes godt, også for sivilbefolkningen. Den ideologiske retorikken er ikke lenger like begeistret, men ingen vet hvor lenge krigen fortsatt kommer til å vare. 


Veit Kolbe
Hovedpersonen er den unge soldaten Veit Kolbe, så vidt over tjue år, som fikk livet (ikke minst utdannelsen) satt på vent da han ble innkalt som soldat. På østfronten ble han såret, såpass alvorlig at han ble transportert tilbake til Østerrike som rekonvalesent. Verre enn den fysiske skaden er traumene han har utviklet som en følge av krigsopplevelsene: hodepine, synsforstyrrelser, mareritt og angstanfall. Hos foreldrene i Wien blir han ikke bedre, og han lider under å måtte høre farens Durchhalteparolen, som han gjennomskuer som løgn. Da muligheten til å oppholde seg en tid ved Mondsee i Oberösterreich byr seg, bryter han opp fra hovedstaden og innlosjerer seg på et iskaldt og kummerlig kammers i utkanten av det lille tettstedet.

Veit og Margot
I Mondsee møter Veit Kolbe flere personer som får betydning for ham: ”der Brasilianer”, en mann som driver et gartneri med tomater og orkideer, som hele tiden lengter tilbake til Brasil og som ikke er redd for å si høyt hva han mener om verken den nasjonalsosialistiske ideologen eller om Hitler; Margot, en ung tysk kvinne med et lite barn som bor i nabokammerset, og som Kolbe innleder et forhold til; en skolejente fra Wien, som er evakuert til Mondsee, som en dag forsvinner og senere blir funnet omkommet på Drachenwand; og onkelen, som fra sitt trygge og varme politikontor oppfordrer nevøen til å vende tilbake til fronten og gjøre sin plikt.

Året i Mondsee, kampen mot angsten, kjærlighetsforholdet til Margot, de nattlige samtalene ”mit dem Brasilianer” – alt dette endrer Veit Kolbe. Den unge mannen, som opprinnelig ikke motsatte seg den nasjonalsosialistiske ideologien, blir mer og mer kritisk til regimet.

Fragmentariske stemmer
Veit Kolbe er ubestridt romanens hovedperson, og hans skjebne utgjør den røde tråden gjennom 1944. Men Unter der Drachenwand er en polyperspektivisk beretning om den trøstesløse hverdagen i krigens femte år, kampen for å overleve og redselen for hva framtida kan bringe (og om det overhode blir noen framtid). De andre stemmene som gir oss innblikk i krigshverdag og kamp for å overleve utgjøres av brev og dagbokaktige opptegnelser  tilhører en eldre kvinne i Dortmund
(moren til Margot), en ung mann i Wien, som brevveksler med en av de mange skolejentene som er evakuert fra Wien til Mondsee, og av Oskar Meyer, en jøde fra Wien. De fortvilede brevene, senere dagboknotiser, til Oskar Meyer er blant romanens mest betagende deler. Meyer flykter sammen med kone og en sønn til Budapest hvor de håper å være i sikkerhet. En dag forsvinner kona og sønnen, og Meyer blir igjen, fortvilet fordi han ikke aner hva som har skjedd med dem, og full av selvbebreidelser for at han ikke forlot Wien tidligere og reiste lengre enn bare til Budapest. Til slutt blir han, sammen med andre jøder, deportert som tvangsarbeider tilbake til Østerrike.  Gjennom brevene og dagboknotatene skaper Geiger en fragmentarisk vev av ulike stemmer som gir oss innblikk i alt fra hverdagsproblemer krigsvinteren 1944 til eksistensiell angst.

Befester sin posisjon som en av de fremste tyskspråklige samtidsforfatterne
Med Unter der Drachenwand befester Geiger sin posisjon som en av fremste tyskspråklige samtidsforfatterne. En mesterlig roman, skriver Andreas Platthaus i sin bokomtale i FAZ
Und wenn es Geiger als 1968 geborenem Autor derart grandios gelingt, das beklemmende Nebeneinander von Untergang der Gesellschaft und Beharrungswillen des Individuums zu beschreiben, dass man sich an den Kriegszeitzeugen Arno Schmidt erinnert fühlt, dann zeigt das einmal mehr, über was für ein literarisches Vermögen dieser Schriftsteller verfügt.


Arno Geiger: Unter der Drachenwand (Hanser 2018)