Freitag, 10. Februar 2017

16 dager i august: Oliver Hilmes "Berlin 1936"



En pause fra diktaturet
August 1936. Hitler har vært ved makten i tre år. Fengslene fylles opp, de første leirene – blant annet Sachsenhausen – er bygget. Hverdagen til de tyske jødene har blitt merkbart vanskeligere. Gatebildet preges stadig mer av nasjonalsosialistiske paramilitære organisasjoner. Men så tildeles Berlin De olympiske sommerlekene, under forutsetning av at disse skal foregå i demokratiske og verdige former. Olympiske leker i Berlin er en propagandafristelse Hitler ikke kan motstå. Det prestisjetunge arrangementet vil sette Tyskland i et godt internasjonalt lys og i beste fall la mye av kritikken utenfra forstumme. Det nasjonalsosialistiske Tyskland, hvor en ny storkrig allerede er under planlegging, tar seg en pause fra diktaturet og vil leke demokrati i et par uker. I Berlin ryddes alt som kan vitne om et menneskeforaktende og -undertrykkende regimet bort for de dagene lekene foregår. Skiltene med teksten "Juden verboten" forsvinner, det samme gjør den antisemittiske ukesavisa Der Stürmer. En kvinnelig fekter, Helene Mayer, med jødisk far ble Tysklands "alibijøde", da Den internasjonale olympiske komité insisterte på at jødiske sportsutøvere ikke skulle utelukkes fra lekene.


Berlin i unntakstilstand
Men mens turistene i stor grad svever i lykkelig uvitenhet om det som foregår bak kulissene, er det mange nok som vet hva som skjer. Og det er akkurat dette nesten schizofrene motsetningsforholdet som fikk historikeren Oliver Hilmes til å ville undersøke nærmere hva som egentlig foregikk disse seksten dagene på sensommeren 1936. Alle som kommer til Berlin, sier Hilmes, "[…] erlebt eine Stadt im Ausnahmezustand, Berlin ist festlich geschmückt, es sind Zehntausende Touristen in der Stadt und zur gleichen Zeit ist Berlin natürlich nach wie vor das Epizentrum einer brutalen und menschenverachtenden Diktatur. Es geschehen zeitgleich, während Zehntausende Menschen fröhlich feiern, fürchterliche Dinge und das bekommt man natürlich gar nicht zusammen." Og denne motsetningen – på den ene siden er Berlin smykket til en internasjonal og fair sportskonkurranse, på den andre siden sitter titusener fengslet i leiren Sachsenhausen i utkanten av byen – danner bakgrunnen for Hilmes storartede prosjekt om å gå de drøye to ukene lekene varte nærmere i sømmene.

Idrett og propaganda
I 16 kapitler, ett for hver dag lekene varer, og alle innledes med dagens værmelding, rekonstruerer Hilmes de olympiske lekene 1936. Men dette er ingen sportsbok, ingen opplisting av resultater og navn, men en bok som avdekker hvilket enormt propagandamaskineri som gjemte seg bak sportsarrangementet. "Ich wollte ein Buch über die Olympischen Spiele schreiben, ohne ein Sportbuch zu schreiben. Ich wollte keines dieser klassischen Sportbücher verfassen, wo irgendwelche Rekorde rauf und runtergebetet werden. Ich wollte sozusagen The-Making-of erzählen, wie man das heutzutage so schön sagt. Ich wollte hinter die Kulissen schauen. Ich wollte erzählen, wie es den Nazis gelungen ist, diese große Propaganda-Show so unglaublich effektvoll zu inszenieren. Und ich möchte dies aus den Blickwinkeln ganz vieler verschiedener, möglichst verschiedener Personen tun", forteller Hilmes.



Thomas Wolfe, Leni Riefenstahl og Peter Fröhlich
Og det Hilmes gjør, er å protokollere de seksten dagene lekene varer ut fra ulike personer som på høyst forskjellig vis ble preget av denne hendelsen. Han velger både svært kjente personer og helt ukjente mennesker, blant annet den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe, som oppholder seg mye i Berlin og som bruker tid på å gjennomskue Hitler-regimet, den svenske oppdageren Sven Hedin, Jesse Owens, andre idrettsutøvere som blant annet Eleanor Holm, Tilly Fleischer og Helene Mayer (som blir lekenes tyske jødiske alibi), regissøren Leni Riefenstahl, den legendariske bareieren Leon Henri Dajou, komponist Richard Strauss, som komponerte Olympische Hymne für Chor und großes Sinfonieorchester for Berlin 1936, forfatterne Mascha Kaléko, Hugo von Hofmannsthal og Carl Zuckmayer, forleggeren Ernst Rowohlt, historikeren Peter Gay (som i 1936 het Peter Fröhlich og måtte flykte fra Tyskland med foreldrene sine – familien var jøder – tre år etter at han hadde sittet på tribunen i Olympiastadion), motstandskjemperne Mildred og Arvid Harnack og et knippe utenlandske diplomater. 

Journalister, prostituerte og jazzmusikere
Men i Hilmes omfattende persongalleri er det også mange som er helt ukjente, f.eks. Elisabeth, ei lita rom-jente som blir deportert sammen med foreldrene sine fra Marzahn til Auschwitz, hun er en av de få som overlever det såkalte "Zigeuenerlager" i Auschwitz. Hilmes gjør oss kjent med turister, journalister, prostituerte, professorer, avisgutter, transvestitter, stuepiker og jazzmusikere. Han tar oss med inn i trange arbeiderleiligheter, luksuriøse hotellrom, homsebarer, forlagsredaksjoner, privathjemmet til Joseph Goebbels, fengselsceller i Moabit, restauranter og ikke minst på tribunene på Olympiastadion. Han fletter inn utdrag fra dagbøkene til Joseph Goebbels, Victor Klemperer og Thomas Mann, som sitter foran radioen i sitt sveitsiske eksil og lytter til sportsreportasjene fra den tyske hovedstaden, værmeldinger, journalførte anmeldelser fra politiarkivet i Berlin og daglige sensurinstrukser fra "Reichspressekonferenz". 


"Ein ganz besonderes Buch über eine besondere Zeit"
Resultatet er en Berlin-bok som er minst like spennende som en roman og nærmest umulig å legge fra seg. "Er zieht seine Leser in den Bann des Sommers 1936 mit all seinen glitzernden und auch seinen düsteren Seiten. Ein ganz besonderes Buch über eine besondere Zeit", skriver Die Zeit i sin entusiastiske anmeldelse.

Mer bakgrunnsstoff finner man i artikkelen "Als die Nazis 16 Tage Weltoffenheit spielten" i Die Welt.

Oliver Hilmes: Berlin 1936. Sechzehn Tage im August (Siedler Verlag 2016)

Mittwoch, 1. Februar 2017

Månedens forfatter: Nora Gomringer


Månedens forfatter debuterte som lyriker da hun var tjue år. Hun deltar i poetryslam, lager poesifilmer, musikk, skriver dikt, essays, libretti – og hanker inn litteraturpriser på løpende bånd. Med sin helt spesielle ord-, språk- og lydkunst har tysk-sveitsiske Nora Gomringer (1980) markert seg av de mest mangfoldige lyrikktalentene i tyskspråklig samtidslitteratur. 

 
Besøk forfatterens multimodale hjemmeside (hvor bildet er hentet fra). Og les mer om Nora Gomringer i Store norske leksikon.

Mittwoch, 18. Januar 2017

Gruppe 47 på tur: Jörg Magenaus "Princeton 66"



Intet årsstudium i tysk uten å ha hørt om Gruppe 47. Den legendariske forfattergruppa – uten medlemslister, uten faste møtetider, uten protokoller og uten mandat – preget tysk litteratur fra 1947 til slutten av 60-tallet, da tida var gått fra både formen og også nok fra en del av medlemmene. Men uten Gruppe 47 hadde tysk litteratur(historie) sett annerledes ut.

Ferden går til USA
I 1966 blir Gruppe 47, anført av primus motor Hans Werner Richter, forfatteren som er mer kjent for å ha holdt i trådene i Gruppe 47 enn for egne verk, invitert til å legge en av sine møter til Princeton i USA. Etter lange diskusjoner om det er riktig eller galt å reise til USA midt under Vietnamkrigen, bestemmer Richter seg for å følge oppfordringen og sender ut invitasjoner til de han ville ha med seg (man kunne ikke melde seg på et Gruppe-47-arrangement, men måtte pent vente til innbydelsen fra Richter kom i posten). Han forsøker også å få med flere DDR-forfattere, som får amerikanske visum, men som likevel blir nektet utreise av DDR. Men selv om DDR-forfatterne må bli hjemme, er det over åtti som følger Richters invitasjon over there. For andre gang i Gruppe 47 sin historie legges et møte til utlandet, for første (og siste gang) til en annen verdensdel. 


Enzensberger, Fried, Grass, Handke og Weiss. Og noen få kvinner.
Og forfatterne legger ut på en lang reise. Noen med båt, andre med fly. Og fordi en flyulykke ville ha utradert så å si hele den tyske etterkrigslitteraturen (med unntak av blant annet Heinrich Böll og Martin Walser, som bestemmer seg for å bli hjemme), blir man enige om  – akkurat som kongelige – å reise med ulike flyselskaper. 

Til slutt, i april 1966, innfinner seg rundt åtti forfattere, litteraturkritikere, germanister og forleggere i Princeton. Blant forfatterne er Jürgen Becker, Peter Bichsel, Peter O. Chotjewitz, Hans Magnus Enzensberger, Erich Fried, Gerd Fuchs, Günter Grass, Peter Handke (som er med for første gang og som bryter gruppereglene om ikke å diskutere noe annet enn den enkelte tekst), Siegfried Lenz, Reinhard Lettau, Helga M. Novak, Peter Weiss og Gabriele Wohmann. F. C. Delius (hans forfatterdebut kom senere), Siegfried Unseld og Klaus Wagenbach er med som forleggere, blant germanistene og litteraturanmelderne finner vi blant annet Walter Höllerer, Hans Mayer og Marcel Reich-Ranicki. I tillegg et utvalg hustruer, for Gruppe 47 var en mannsdominert bastion.

Den elektriske stol
Gruppe 47 levde av høytlesning. Én etter én måtte forfatterne ta plass i det som ble kalt den elektriske stol, lese høyt fra eget verk uten innledende kommentarer. Deretter fulgte diskusjonen, som var høylytt, kritisk og intet for sarte sjeler. Forfatteren som satt på den elektriske stol fikk ikke lov til å forsvare seg eller delta i diskusjonen. På enkelte møter ble Gruppe 47 sin pris delt ut, til blant annet Günter Eich, Heinrich Böll, Ilse Aichinger, Ingeborg Bachmann, Martin Walser, Günter Grass og Johannes Bobrowski. Mennene var i stort flertall, det gjaldt både som deltakerne og prisvinnerne. Offentligheten fikk ikke tilgang til møtene, alt foregikk i lukket rom; det var nødvendig for å få den riktige kritiske og kreative atmosfæren, mener Richter.

"Die lange, lange Nachkriegszeit ist zu Ende gegangen"
Året etter reisen til Princeton møttes Gruppe 47 en siste gang, denne gangen i Tyskland. Da, i 1967, begynte en ny generasjon å sette dagsorden. "'Die lange, lange Nachkriegszeit ist zu Ende gegangen', schrieb Richter Ende 1966 an Hildesheimer, womit er nicht Vietnam, sondern Deutschland meinte. 'Wahrscheinlich auch die Zeit der Gruppe 47. Genau weiß man es nicht, aber was weiß man schon.' […] Eine Epoche ging zu Ende, und die nächste hatte noch nicht begonnen." Samlingen i Pulvermühle ble den siste, og Gruppe 47 gikk inn i (litteratur)historien.

En lærerik lesefornøyelse
Jörg Magenaus beretning om Gruppe 47 i Princeton er kunnskaps- og lærerik, underholdende og humoristisk. Portrettene av forfatterne, deriblant den unge Peter Handke, "Mädchenjunge mit gewagtem Pfeffer-und-Salz-Jacket über kariertem Hemd", er en av mange treffende karakteristikker. Magenau trekker linjer, tegner opp konstellasjoner, kombinerer tilbakeblikk og frampek. Hans ofte ironiske blikk på forfatterne, f.eks. på Fried, Grass og Handke, gjør dem levende og tar dem ned fra sokkelen. Samtidig viser han også det tragiske hos f.eks. Peter Weiss, den hjemløse migranten, som heller ikke klarte å føle seg helt hjemme blant sine forfatterkolleger.

"Gescheit und verdammt gut geschrieben"
".. es ist lange her, dass mir die Lektüre eines Buches so viel Vergnügen bereitete. Es ist gescheit und verdammt gut geschrieben. Und tröstlich, vor allem zum Schluss, wo steht: 'Es ist gar nicht zu ermessen, wie viel Veränderungskraft in der Literatur steckt.'", uttalte forfatteren Alex Capus etter endt lektyre.

Jörg Magenau: Princeton 66. Die abenteuerliche Reise der Gruppe 47 (Klett-Cotta 2015)

Montag, 9. Januar 2017

Når noen tar kontroll over livet ditt. Thomas Feibels ungdomsbok "Ich weiß alles über dich"


223. Nachricht von anonym: neuer lover? not not not nice
Bestevenninnene Nina og Paula er på en fest. Mens Paula er i storform og klar til å slå ut håret, er Nina nedtrykt. For noen måneder siden gjorde hun det slutt med kjæresten Limo, og etter det har han plaget henne med uønskede telefonsamtaler, drøssevis av sms'er og gjennom å følge etter henne. Eks-kjæresten viste seg å bli en stalker. Politiet kunne ikke hjelpe henne fordi hun ikke kunne bevise at det var Limo som stod bak, og hennes eneste støtte var en frivillig hjelpetjeneste på nettet. Denne kvelden er første gang på lang tid hun er ute, og hun føler seg redd og usikker. Men på festen møter hun Ben, og noen timer klarer hun å legge redselen til side. Helt til hun plutselig ser Limo i folkemengden – og oppdager at sykkelen hennes har blitt ødelagt. Marerittet er i gang på nytt.


1539. Nachricht von anonym: du + ich. forever. DAS wäre echt nice
Vennskapet med Ben, som kanskje er mer enn et vennskap, blir en stor støtte for Nina når hverdagen hennes igjen blir ødelagt av en utrettelig stalker. På mobilen strømmer det inn anonyme, ondsinnede meldinger. Noen hacker kontoen hennes på et nettsted og legger ut avslørende bilder. Noen bestiller varer i hennes navn, fanger opp posten hennes og sender mailer som ser ut som om de er fra henne. Noen invaderer intimsfæren og tar systematisk kontrollen over hele hennes liv, helt til det punktet hvor det foreligger en politianmeldelse mot Nina. Fortvilet forsøker hun å konfrontere Limo, men han blånekter. Etter hvert vender også bestevennen Paula seg bort fra henne, og den eneste som tror på henne og som lover å hjelpe er Ben.

2012. Nachricht von anonym: dein neuer bh ist saugeil. passt zum slip. echt nice
Ich weiss alles über dich (120 sider) er en spennende og actionfylt ungdomsbok om et aktuelt tema. Elever i videregående skole vil kunne identifisere seg med personene, som er på deres alder, og med temaet, som blir behandlet på en voksen måte. Thomas Feibel tar leserne sine på alvor. Samtidig holdes spenningen oppe nær sagt fram til siste side, noe som gjør at lesemotivasjonen ikke daler. Boka inneholder mye dialog, har korte avsnitt og kapitler, og er skrevet i et enkelt og hverdagsnært språk. Det er mulig å kutte ut enkelte kapitler om man ønsker å redusere tekstomfanget. Forlaget tilbyr også undervisningsmaterialer. Boka er rimelig (5 Euro), noe som er en fordel dersom man skal bruke den i tyskundervisningen.

Les mer om boka på forlagets nettsider. Les mer om nettmobbing i ungdomsbøker på Tyskbokhylle.

Thomas Feibel: Ich weiß alles über dich (Carlsen 2016)

Freitag, 23. Dezember 2016